Retten til tolking har blitt bygget ut gradvis i Norge. I 1972 kom den første rettigheten til tolk ved legeundersøkelse og sykehusinnleggelse inn i Lov om folketrygd.
Før 1972 var tilbudet avhengig av at en tegnspråkkyndig, ofte en i familien eller en lærer/prest, hjalp den døve med kommunikasjonen. De første utdannede tolkene ble i 1978 offentlig godkjent tolk etter et kort kurs. Siden har utdanningen blitt mer profesjonalisert og er i dag en treårig høyskoleutdanning med bachelorgrad.
Det første tolketilbudet var kommunalt. I 1994 ble den statlige tolketjenesten i Norge etablert. Fra 1997 hadde alle fylker etablert tolketjeneste som en del av tilbudet fra hjelpemiddelsentralene.
Begrensninger på antall timer tolking døve og døvblinde kunne få ble opphevet i 2002 og 2003, først i dagliglivet og deretter i arbeidslivet. Det førte til en økning i bruken av tolk.
All tolking var oppmøtetolking fram til bildetolktjeneste ble etablert i 2007. I 2020 ble videotolking en del av tjenestetilbudet. Skjermtolking er et felles begrep for disse tjenestene. Bruk av teknologi i tolketjenesten gir nye muligheter for tolking over avstand.
I dag er tjenesten godt etablert på landsbasis og svært mange, både hørende og hørselshemmede, benytter tjenesten daglig. Tolking i utdanning og arbeid er høyt prioritert i NAV, samtidig som tolking på andre arenaer skal ivaretas på en god måte.