Begrepet velferdsteknologi handler i bred forstand om å utnytte teknologiske løsninger i dagliglivet, for å ivareta borgernes velferd. Begrepet benyttes særlig i de nordiske land.
I Norge benyttes ofte definisjonen i Meld. St. 29 Morgendagens omsorg (side 110):
“Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som støtte for pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfelle forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.»
Hjelpemidler for personer med nedsatt funksjonsevne har lenge vært brukt for å kompensere for funksjonsvansker. Hjelpemidler i folketrygdlovens forstand skal avhjelpe et praktisk problem som er forårsaket av nedsatt funksjonsevne. Slike hjelpemidler kan også være velferdsteknologi. Hjelpemidler og velferdsteknologi må ofte sees i en sammenheng.
Bruk av velferdsteknologi har ofte en tjenestedimensjon, og har særlig betydning for hvordan helse- og omsorgstjenestene i kommunene utformes.
Utviklingen av digitale løsninger gir muligheter for å tilby offentlige og private tjenester over avstand. Smartteknologi gir oss muligheter til å koble ulike funksjoner sammen og skape en tryggere hverdag.
Dagens satsning på velferdsteknologi handler i stor grad om å utvikle og ta i bruk digitale løsninger. Eksempler på dette er trygghetspakker i kommunene, elektroniske læremidler i skolen og smarthusløsninger for allmennmarkedet. Disse løsningene bør være utformet ut fra prinsippene om universell utforming, slik at de også er tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne.