Nedsatt toleranse for lyd 

Vi har alle en terskel for når lyd oppleves som ubehagelig eller smertefull, og denne smerteterskelen er viktig for å beskytte ørene våre for helseskadelig lyd. Hos mennesker med nedsatt lydtoleranse vil derimot lyder med normal styrke kunnes oppfattes som kraftige, ubehagelige, skremmende eller smertefulle.  

I faglitteraturen brukes ulike benevnelser for å beskrive nedsatt toleransegrense for lyd. Eksempler på dette kan være hyperacusis, lydømfintlighet, lydsensitivitet og lydintoleranse. Felles for alle disse benevnelsene er imidlertid at de brukes for å beskrive en tilstand hvor det er knyttet ubehag til vanlig omgivelseslyd med normal styrke.  

Nedsatt toleransegrense for lyd forekommer ofte sammen med hørselstap og tinnitus. Ulik art og grad av lydintoleranse er også et vanlig symptom ved en rekke sykdommer og tilstander, samt at det er et vanlig symptom ved nevroutviklingsforstyrrelser som for eksempel autismespekterdiagnoser. 

Årsak  

Årsaken til at noen mennesker opplever nedsatt toleransegrense for lyd er sammensatt, og for å forstå litt mer om hvor komplisert dette bildet er må vi vite litt om hvordan hørselen vår fungerer og hvilke deler av hjernen som er involvert.  

Når det oppstår en lyd vil det ytre øret fange opp signalet og transportere det inn gjennom øregangen, via mellomøret og deretter videre til det indre øret. I det indre øret blir lyden omdannet til elektriske nerveimpulser, og disse nerveimpulsene blir sendt via hørselsnerven opp til auditiv cortex, som er benevnelsen på hørselssenteret i hjernen.  

På veien opp til auditiv cortex vil signalet bearbeides, forsterkes eller dempes som konsekvens av påvirkning fra andre hjerneområder. Fordi det blant annet er sterke forbindelser mellom det limbiske system og hørselsbanene, vil hvilke følelser som er knyttet opp til en lydopplevelse være avgjørende for hvilken reaksjon lyden fremkaller.  

Hørselssystemet vårt har en automatisk styrkekontroll som modifiserer og tilpasser lydene som kommer inn alt etter hvilken betydning lyden blir tillagt. En lyd som forbindes med noe positivt eller negativ vil gi en reaksjon i nervesystemet og resultere i at lyden fremheves, mens en lyd uten mening vil dempes eller sjaltes helt bort. Denne automatiske styrkekontrollen er en av de viktigste oppgavene til det sentrale hørselsnettverket fordi viktig lyd skilles fra uviktig lyd, og dermed sørger for hensiktsmessig reaksjon på lyden.  

I praksis innebærer dette for eksempel at når et lite kny fra det nyfødte spebarnet blir definert som en viktig lyd, vil resultatet være en kraftig forsterkning i det sentrale hørselsnettverket til tross for at lyden er svak. Og motsatt vil en kraftig lyd fra et ventilasjonsanlegg kunne dempes fordi lyden defineres som uviktig.    

Ved nedsatt lydtoleranse har det av ulike grunner skjedd en unormal forsterkning perifert eller sentralt, enten som konsekvens av medfødt eller ervervet sykdom og skade, eller som konsekvens av at personen har vært utsatt for følelsesmessige belastninger som har medført involvering av andre viktige hjerneområder.  

Utredning og diagnostisering av lydintoleranse 

Det er vanlig å oppleve en viss grad av lydintoleranse. Når dette oppleves som plagsomt over tid eller hindrer livsutfoldelse, bør en vurdere henvisning til spesialisthelsetjenesten for utredning. Grundig utredning og diagnostisering er svært viktig for å kunne tilby pasientene riktig oppfølging og behandling. 

En slik utredning bør inneholde følgende tester: 

  • Anamnese 
  • Medisinsk undersøkelse ved ØNH-lege 
  • Audiometri inkludert UCL-måling 

På grunnlag av testresultatene vil man deretter vurdere hvilken oppfølging som er hensiktsmessig. Oppfølging bør differensieres, og være tilpasset diagnose og den enkelte pasient. 

En viktig del av utredningen vil også være å finne ut om pasienten har kapasitet til å nyttiggjøre seg behandling. Til tross for at man som utgangspunkt vil ønske å tilby behandling, vil man som konsekvens av sykdom eller skade kunne være usikker på pasientens behandlingsdyktighet.  

I noen tilfeller vil man da velge å tilby behandling og eventuelt endre rådene etter hvert som man ser hvordan pasienten responderer på behandlingen. I andre tilfeller vil man konkludere med at pasienten ikke er behandlingsdyktig og i stedet gi råd om ulike mestringsstrategier. Slike råd vil i så fall alltid baseres på audiologisk utredning, eller på utredning i andre deler av spesialisthelsetjenesten 

Oppfølging og behandling av lydintoleranse 

Når omgivelseslyd oppleves som ubehagelig er det nærliggende å tenke at man bør unngå lyd, eller at bruk av hørselvern er et godt tiltak. I de fleste tilfeller anbefaler man imidlertid ikke bruk av hørselsvern til personer med nedsatt lydtoleranse.  

Det indre ørets ytre hårceller er ørets forsterker, og disse hårcellene er en del av hørselssystemets efferente nervebaner. De efferente nervebanenes oppgave er å justere signalstyrken i et forsøk på å skape gode analyseforhold for hjernen.  

Skjerming for lyd vil medføre at vi over tid hører for lite, og i et forsøk på å kompensere for dette vil de efferente nervebanene sørge for at lyden oppjusteres og kunne føre til et overaktivt hørselssystem. Skjerming for omgivelseslyd eller bruk av hørselvern vil med andre ord ganske raskt kunne føre til ytterligere sensitivisering og dermed gi økte plager.  

Bruk av hørselvern ved nedsatt toleranse for lyd skal derfor i de fleste tilfeller unngås, og behandlingen ved lydintoleranse består i stedet av riktig informasjon, god veiledning og gradvis eksponering for lyd.  

Ulik kategori av lydintoleranse har ulik behandlingstilnærming og det er derfor vanlig å kategorisere nedsatt toleranse for lyd på følgende måte:  

Recruitement 

Recruitement er en form for lydømfintlighet som kan forekomme hos mennesker med nevrogene hørselstap.  

Ved et nevrogent hørselstap er hårceller i sneglehuset skadet, og i et forsøk på å kompensere for dette blir friske hårceller i nærheten rekruttert til å overta jobben for de ødelagte hårcellene (derav navnet recruitement). De friske hårcellene blir overarbeidet, og konsekvensen blir at den lyden som når frem til hjernen kan oppleves som sterkere enn normalt, uklar eller forvrengt.  

Behandling for recruitement er behandling av hørselstapet. Det blir tilpasset et høreapparat, og pasienten får gradvis mer og mer forsterkning gjennom høreapparatet inntil toleransegrensen for lyd normaliserer seg. 

Hyperacusis  

Hyperacusis er overfølsomhet for ytre lyder over en viss intensitet. Styrkeoppfattelsen av lyd er unormal og resulterer i at vanlige hverdagslyder kan oppleves som ubehagelig sterke eller smertefulle.  

Normal ubehagsterskel hos mennesket vil ligge på rundt 110 dB, og man diagnostiserer hyperacusis fra ubehagsterskler som er lavere enn 90 dB.  

Behandling av hyperacusis består av informasjon og veiledning, samt lydstimulering via en lydgenerator som produserer en suselyd. Under kontrollerte forhold vil man gradvis trene hørselssystemet til å tåle mer og mer lyd.  

Misofoni 

Ved misofoni er det kun enkelte lyder man misliker sterkt, og reaksjonen er uavhengig av lydstyrke eller frekvensområde. Det er lydens mening eller mønster som er viktig og eksempler på dette kan for eksempel være smatting, snufsing, pust, klikkelyder, rennende vann, stemmer m.m.  

Ved misofoni har det skjedd en ufrivillig og ubevisst nervekobling mellom samtidige hørselsinntrykk og en ubehagelig opplevelse. Nervekoblingen gir en unormalt sterk og automatisk stressaktivering i nervesystemet når lyden oppstår og lyden vil derfor kunne oppleves som både sterk og plagsom til tross for at det er en vanlig omgivelseslyd.  

Fonofobi 

Fonofobi defineres som angst eller frykt for visse lyder uavhengig av styrke eller intensitet. Fonofobi defineres gjerne som en mer alvorlig grad av misofoni, og på samme måte som ved misofoni har det skjedd en ufrivillig kobling som fører til aktivering av nervesystemet.  

Ved misofoni og fonofobi vil hørselsbanene fungere normalt, men det er en unormalt sterk reaksjon i det limbiske system og i det autonome nervesystemet. 

Behandlingen ved misofoni og fonofobi retter seg mot å svekke de ufrivillig etablerte nervekoblingene som knytter lyd til aktivering av nervesystemet slik at man ikke responderer så kraftig når man utsettes for de aktuelle lydene. Samtidig legges det også til rette for dannelse av nye og mer hensiktsmessige nervekoblinger som ikke aktiverer stressrespons på de samme lydene. 

Nedsatt lydtoleranse som tilleggssymptom ved sykdom eller skade 

Når kroppen utsettes for sykdom, stress eller andre langvarige påkjenninger vil kroppen kunnes settes i ubalanse, og ett av mange symptomer på en slik ubalanse kan være nedsatt toleranse for omgivelseslyd. 

Dette er en naturlig konsekvens av påkjenningene, og at kroppen er sensitivisert. Ved en ubehagsmåling vil pasienten kunne ha normale ubehagsterskler og utfordringen er først og fremst at man blir svært sliten av omgivelseslyd, at det er vanskelig å konsentrere seg eller at man er lettere distraherbar i omgivelseslyd. At man blir sliten av lyd er ikke det samme som at man er lydømfintlig. Det kan være et tegn på at kroppen av ulike grunner er i ubalanse, at man er sliten eller at hjernen av ulike grunner ikke klarer å sile bort unødvendig stimuli. 

Når anbefaler vi skjerming for lyd eller bruk av hørselvern som tiltak ved nedsatt toleranse for lyd?  

Skjerming for lyd eller bruk av støypropper eller hørselvern ved lydintoleranse er kun anbefalt når personen av ulike grunner ikke er i stand til å nyttiggjøre seg behandling.  

I noen tilfeller er det prøvd behandling uten å oppnå positivt resultat, og i andre tilfeller innebærer grunnlidelsen at det ikke er hensiktsmessig å tilby behandling av lydømfintligheten. 

Sykdom, skade eller tilstander som for eksempel terminal sykdom, ME, store og kompliserte hodeskader eller alvorlig grad av autisme kan være eksempler på diagnoser hvor det er aktuelt å anbefale skjerming for lyd i stedet for å tilby behandling.  

I slike tilfeller vil man likevel anbefale at bruk av hørselvern gjøres med forsiktighet og kun når personen mener det er helt nødvendig. Faren for ytterligere sensitivisering er like fullt til stede, men man definerer faren for andre følgeplager som mer alvorlig. Personen må alltid være godt informert om at overdreven bruk av hørselvern i omgivelseslyd kan føre til økt lydintoleranse.

Les også