Ståstativ er et hjelpemiddel som kan være viktig for personer som ikke har selvstendig ståfunksjon. En grundig kartlegging og tilpassing er avgjørende for et godt resultat for den som skal stå. Denne artikkelen er ment som en hjelp og veiledning til fagpersoner i dette arbeidet.
Av fysioterapeut Karen Tennebø Bjerkholt og ergoterapeut Astrid Vikingsen Fauske ved NAV Hjelpemiddelsentral Oslo
Hva er et ståstativ og hvem har behov for ståstativ?
Et ståstativ er et hjelpemiddel som brukes til stillingsendring. Det er en stiv ramme med en bred sokkel, som støtter en person i stående stilling. Det finnes ulike typer ståstativ som velges ut fra behov og funksjon. Hovedstøtten kan gis enten foran eller bak bruker. Ståstativ vil da kalles frontalt ståstativ eller dorsalt ståstativ.
Frontalt ståstativ
I et frontalt ståstativ får den som står hjelp og støtte til å stå med ulike støttepunkter på fremsiden av over- og underkropp. Støtten på baksiden av kroppen kan være i form av belter, bøyler eller lignende. Denne typen ståstativ egner seg best for brukere som har en viss grad av hodekontroll. Et frontalt ståstativ gir muligheter for å ha en mer aktiv stilling og gjør det enklere å bruke armene. Forflytning til ståstativet skjer fra stående stilling, eventuelt fra sittende til stående. Denne type ståstativ egner seg derfor best til personer som har en viss grad av forflytningsevne eller som kan hjelpe til med armene. Jo mindre personen som står er, desto lettere er det å få til en trygg forflytning og plassering.
Dorsalt ståstativ
I et dorsal ståstativ får den som står, hjelp og støtte ved ulike støttepunkter på baksiden av over- og underkropp. Støtten på forsiden kan være i form av belter, bøyler eller lignende. Et dorsalt ståstativ gir bedre støttemuligheter for de som har nedsatt eller ingen bol- og hodekontroll. Denne typen ståstativ muliggjør også en enklere plassering fra liggende til stående posisjon, siden ståstativet kan legges flatt når den som skal stå plasseres i stativet. Dette kan være av stor betydning særlig for personer med nedsatt forflytningsevne.
Andre typer ståstativ
Det finnes også andre typer ståstativ som både gir mer eller mindre støtte enn de vanlige ståstativene. Det er blant annet ståstativ med elektrisk oppreisingsfunksjon med støtte foran, og elektriske og manuelle rullestoler med ståfunksjon. Disse kan være et alternativ for de som ønsker å ha muligheten til å komme seg opp i stående posisjon selv, eller som skal bruke det mer funksjonelt til dagligdagse aktiviteter og gjøremål. Tilpasningsmulighetene er ofte mindre i denne type ståhjelpemidler. Det er den enkeltes funksjon og behov som avgjør hvilken løsning en velger.
I enkelte tilfeller hvor en ikke kommer i mål med standard løsninger med tilpasninger, brukes også ulike typer ståskall. Da lages det en omsluttende form hvor det i enda større grad kan tas hensyn til individuelle behov. Harde ståskall regnes som ortopedisk hjelpemiddel og benyttes ofte til mindre barn. Myke ståstøp i skum lages i samhandling med hjelpemiddelsentralen og leverandører på rammeavtale. Ulempen er at de vanskelig kan tilpasses uten å måtte lage helt nytt.
Når bør en starte med ståstativ?
Når barn med en normalutvikling starter å reise seg og begynner å stå, skjer det en utvikling av hofter, bentetthet, muskelstyrke og sosialt samspill som er viktig for barna og deres videre utvikling. For de barna som ikke har en selvstendig stå- eller gangfunksjon, eller som trenger hjelp og støtte når de står og/eller er i risiko for å utvikle kontrakturer og feilstillinger, anbefales det derfor å komme opp i stående stilling på samme tid som barn med en normalutvikling starter med å stå.
De som har behov for ståstativ har ofte ulik grad av muskelspenninger, nedsatt stabilitet og bevegelse og har derfor behov for posisjoneringstiltak gjennom hele døgnet. Vanestillinger utvikles tidlig og er like i sittende, liggende og stående stilling. Ståstativ bør derfor innføres som et ledd i 24 timers posisjonering for barna før ett års alder.
Hvorfor stå?
Det er lite forskning på effekten av å stå. De studiene som er gjort er enten gjort på et lite utvalg eller over kort tid. Evidensen er derfor svak. Noe av grunnen til dette kan være at det er vanskelig etisk å ta fra noen mulighet til å stå over en kort periode når erfaringene tilsier at dette er et viktig tiltak. Likevel er den erfaringsbaserte kunnskapen, det som rapporteres fra terapeuter og klinikere, viktig å ta med seg.
Aktivitet og deltakelse
Det å stå kan ha flere fordeler når det gjelder aktivitet og deltakelse. Når et barn kommer opp i en mer oppreist stilling på samme høyde og i øyehøyde med andre jevnaldrende, får det mer oversikt og kommer lettere i kontakt med andre. Dette gir mulighet for bedre overblikk også for eldre barn og voksne. Det har vist seg at det å samhandle med andre jevnaldrende eller voksne har en positiv effekt på sosiale behov og velvære. Det å stå gir også økt våkenhet som bidrar til økt ytelse i aktiviteter på de ulike arenaene som barnet deltar på, sammenlignet med å sitte hele tiden. En har også sett at det å komme opp i stående stilling kan ha en positiv effekt på det å spise, både når det gjelder refluks og når det gjelder spisehastighet. For noen kan det å stå også bidra til økt våkenhet og økt kapasitet i læringssituasjoner (Pin 2007).
Omgivelser
Når en sitter i en rullestol er det begrensede muligheter til å rekke ting som ikke er i høyde med rullestolen. Når en står er det for eksempel lettere å rekke opp i skap, til kjøkkenbenk, eller å kunne se det som er høyere opp.
Kroppsfunksjoner og kroppsstrukturer
Det finnes god evidens for at bentettheten i ryggraden eller lårbenet hos barn med CP øker ved å stå, og at det å stå har effekt for leddbevegelighet og særlig for hamstrings- og knebevegelighet (Pin 2007).
Det er noe evidens for at det å stå midlertidig kan redusere spastisiteten i underekstremitetene hos barn med CP. I tillegg viser erfaringer at det kan være positivt å stå for å øke sirkulasjon, utholdenhet og pust, oppnå trykkavlastning og stillingsendring, økt selvtillit, bedre mage-tarmfunksjon og håndfunksjon (Pin 2007, Paleg m.fl. 2013). Forskningen er uklar på hvor lenge en skal stå om gangen og hvor mye hoftesprik (abduksjon) en bør ha, men det er sannsynlig at en må stå i en viss lengde hver dag for å få effekt av de ovennevnte punktene.
Kartlegging
Det å stå har mange positive gevinster, men det er også tidkrevende og kan bety at det må gå foran andre aktiviteter. Det er derfor viktig å gjøre en grundig kartlegging i forkant for å vurdere hvorfor den enkelte skal bruke tid på å stå. Går det på bekostning av for eksempel aktivitet og deltakelse? Start med å kartlegge dagen, hvilke andre aktiviteter har den som skal stå? Hvor lenge er vedkommende i hver stilling? Den som står inntar ofte den samme vanestillingen i sittende, liggende og stående posisjon og det er derfor viktig å kartlegge vanestillinger gjennom hele døgnet.
Spørsmål som må stilles er
- Hva er målsettingen med å stå?
- Hvordan kan den enkelte stå?
- Hvor og når skal det gjøres?
- Hvem har ansvar for å plassere og få den enkelte opp i stående?
- Hvem skal følge opp og følge med ved vekst eller endring av behov?
- Hvordan er leddbevegelighet? Har den som skal stå feilstillinger og kontrakturer?
- Er det noe smerteproblematikk som kan påvirke det å stå?
- Hvordan er muskeltonus? Har den som skal stå spastisitet som vil påvirkes av det å stå?
Undersøkelse
Det er viktig å gjøre en grundig undersøkelse før et ståstativ prøves ut. Undersøkelsen danner grunnlag for valg av type ståstativ og hvilke tilpasninger som må trengs og bør gjøres i samarbeid med fysioterapeut eller andre som har kompetanse på bevegelsesapparatet. I undersøkelsen vurderes ståfunksjonen og hvilke muligheter bruker har for å innta og opprettholde en stående stilling over tid, samt en vurdering av mulige kompromisser som må gjøres. Man skal spesielt se på bevegelighet og feilstillinger i hofte, knær, ankler og rygg. Muskelspenning, smerter, hodekontroll og armfunksjon gir også nødvendig informasjon for å få et godt resultat. Ved undersøkelse i liggende stilling må en være klar over at muskelspenninger og bevegelighet kan endre seg når brukeren kommer opp i vektbelastende utgangsstilling. Det er derfor viktig å være oppmerksom på signaler fra bruker og endringer som skjer når bruker kommer opp.
Feilstillinger
Feilstillinger, nedsatt bevegelighet, smerter og/eller spastisitet kan forhindre en fullgod oppreist stilling. Ved mindre til moderate feilstillinger lar det seg som regel gjøre å komme opp i stående ved hjelp av ulike typer tilpasninger. Eksempelvis kan man la knestøtten følge leggbenet for bedre trykkfordeling. Det kan også være aktuelt å bytte deler på ståstativet, for eksempel til en annen type knestøtter eller ekstra støtte over låret. Andre personer kan ha behov for vest i stedet for brystbelte.
Noen ganger må det tillates at personen står med asymmetri, ujevn vektfordeling eller avviker fra loddlinjen på grunn av feilstillingene. Hvor mye korrigeringer som skal gjøres må vurderes utfra undersøkelsen som er gjort og hva personen tåler. Overkorrigering av et ledd kan føre til smerte, avvergestilling eller at nærliggende ledd kompenserer. Når det kommer til store feilstillinger eller smerter er det viktig å gjøre seg opp en mening om det er faglig forsvarlig å la personen stå i stativet. Denne avgjørelsen bør skje i samarbeid med personen det gjelder, pårørende og andre hjelpere og fagpersoner.
Måltaking
Når det skal prøves ut et ståstativ er det nødvendig å ta mål for å finne korrekt størrelse og tilpasning. Målene kan gjøres liggende eller stående. Ofte er liggende det mest hensiktsmessige og det som vises i filmen under.
De fleste ståstativer tar utgangspunkt i brukers totalhøyde. Det kan imidlertid være individuelle behov som gjør at man velger å gå opp eller ned i størrelse om flere størrelser kan benyttes. Kroppsfasong og -proporsjoner er avgjørende for hva som er mest hensiktsmessig. Det anbefales å ta mål på både høyre og venstre side.
Utprøving
Før man søker på ståstativ bør personen som skal stå prøve ulike typer ståstativ. I utprøvingen får man svar på om personen står slik det var tenkt og hvilket tilbehør det er behov for. Kanskje blir resultatet eller opplevelsen noe helt annet enn det man så for seg og det er behov for å tenke nytt. En god kartlegging er nødvendig for at utprøvingen blir vellykket. Det er lurt å ta notater og eventuelt bilder av ferdig resultat. Disse kan brukes senere når søkte ståstativ kommer på plass og det må tilpasses på nytt.
Tilpasning av ståstativ
For å unngå unødvendige forflytninger vil det være fornuftig å gjøre så mange innstillinger som mulig før den som skal stå plasseres i ståstativet for første gang. Erfaringer og informasjon fra kartleggingen, undersøkelsen og måltakingen er nyttig informasjon og vil forenkle denne prosessen. Tilpasningene kan være å stille inn ståstativet i korrekt høyde, plassere hofte og sidestøtter eller sette på nødvendig tilbehør. Når man plasserer en person i ståstativ for første gang, anbefales det å være to personer som kjenner vedkommende godt. På den måten er sikkerhet, ulike behov og komfort bedre ivaretatt.
Oppfølging
Over tid kan det være behov for å gjøre ettertilpasninger. Det kan være at den som står har vokst, eller at de fysiske betingelsene er endret. Trivsel, smerte, røde merker, vanskelig innplassering, nedsatt utholdenhet i stående posisjon sammenlignet med tidligere, vekst og feilbelastning av ledd kan være indikatorer for at det må gjøres ny vurdering. Det kan være behov for å endre på plassering av deler, bytte av deler eller tilbehør, annet type ståstativ eller unngå å stå.
Det anbefales at det lages en plan for jevnlig oppfølging slik at det blir ivaretatt. Spesielt for barn i vekst og ved overganger er det viktig. Den som søker på hjelpemiddelet, har ansvar for oppfølgingen og opplæring til andre. Hvor tett oppfølgingen det er behov for varierer fra person til person, og utfra livssituasjon. Tydelige målsetninger, rutiner for bruk, bilder og lett tilgjengelige kontaktopplysninger for hvem som kan kontaktes for mer informasjon er nyttig for alle. De fleste vil også trenge mer enn én runde med opplæring for å bli trygge, mestre innplassering i ståstativ og få “blikket” for å se at noe ikke stemmer.
Refleksjoner om det å stå
Listen med positive effekter av å stå er lang, men likevel kan det for noen også være uheldige effekter ved det å stå. Det er derfor viktig å reflektere over om alle skal stå. Det er mange ulike etiske aspekter som må tas hensyn til for eksempel tidsbruk og smerte.
Det er viktig med en vurdering av hvor mye en skal korrigere kroppen i stående. Hva skjer med kroppen når et ledd blir satt i ytterstilling? Vil målsetningene med å stå oppnås med de nødvendige kompromissene som må tas?
En må vurdere hvert individ for seg og først gjøre en vurdering om de skal stå. Veier fordelene med å stå mer enn ulempene eller veier ulempene mest? Deretter kan en vurdere hvordan, hvor, når og hvor mye personen skal stå.
Et godt tilpasset ståstativ vil kunne bidra til gode erfaringer og opplevelser i stående stilling for personer som ellers ikke har mulighet til å stå.
Kilder
- Paleg G.S., Smith B.A., Glickman L.B. (2013). Systematic review and evidence-based clinical recommendations for dosing of pediatric supported standing programs. Pediatric Phys Ther. 25(3):232-47. doi: 10.1097/PEP.0b013e318299d5e7.
- Pin T.W. (2007). Effectiveness of static weight-bearing exercises in children with cerebral palsy. Pediatric Phys Ther. 19(1):62-73. doi: 10.1097/PEP.0b013e3180302111.