Døve

Døvhet forstås forskjellig, gjerne avhengig av om man er døv eller hørende. Mange døve ser seg som en kulturell og språklig minoritet. Andre derimot, ser ofte døvhet som en funksjonshemning – og bare det.

Det er situasjoner der døvhet medfører funksjonshemning. Først og fremst handler dette om gjøremål som krever auditiv informasjon – så som det å oppfatte tale og kontrollere egen tale. Men fordi svært mye informasjon i samfunnet er lydbasert, uten en ledsagende, likeverdig visuell informasjon via tegnspråk eller tekst, blir døvhet et funksjonsproblem i mange situasjoner det ikke hadde trengt å være det. Det å redusere døvhet som funksjonshemning gjennom universell utforming av informasjonsflyten i samfunnet, er en samfunnsoppgave som krever et systematisk og omfattende arbeid for å gjøre informasjon tilgjengelig for alle.

Blant døve er hørselen sjelden i fokus. Døve som møter døve er ikke funksjonshemmet. Som språk er tegnspråket fullverdig. Tegnspråket kan formidle ethvert budskap og enhver tanke, mening og livserfaring. Kommunikasjonen døve imellom hviler på en felles kultur. Historisk ble døvekulturen formet av døveskolene og det segregerte livet som gjerne utviklet seg rundt disse. Døveskolene var døvekulturens vugge. De siste generasjoners døve har gitt døvekulturen ny retning og nytt innhold, forankret i en ny selvbevissthet om tegnspråkets verdi og status, med en forventning om å delta og være synlig i samfunnet og med et krav om at døve skal tale sin egen sak og få sin stemme tolket når det er nødvendig.

Døve er personer som er ikke kan oppfatte tale og kontrollere egen tale via hørselen, selv med høreapparat eller andre hørselstekniske hjelpemidler. Mange døve har en hørselsrest, men selv mindre hørselstap kan medføre problemer i grupper der flere snakker sammen eller i støyende omgivelser. Fellesnevneren blant døve er tegnspråket, ikke hørselstapet. Bruker man tegnspråk, er man for døv å regne i døvemiljøet. De fleste døve er flerspråklige. Døvemiljøet er sammensatt:

  • Førspråklig døve
    Førspråklig døve er personer som har mistet hørselen før talespråket er utviklet. Det fødes cirka 30 døve barn i Norge hvert år, og i nærmere 50 prosent av tilfellene er det genetiske årsaker. 95 prosent av barna får tilbud om cochleaimplantat. For førspråklig døve er valg av førstespråk og tegnspråkets plass i opplæringen, et viktig tema.
  • Døvblitte
    Døvblitte er personer som har mistet hørselen etter at talespråket er utviklet. Det er mange grunner til hørselstap, deriblant kronisk mellomørebetennelse, støy, hodeskader og svulst på høre- og balansenerven. Hørselstap kan komme gradvis eller plutselig. Om man regnes som døvblitt eller tunghørt, avhenger ikke bare av grad av hørselstap og bruk av hørsel til å oppfatte hørsel og kontrollere egen tale, men også av om man er tegnspråkbruker.
  • CODA – Children of Deaf Adults (voksne hørende barn av døve) og KODA – Kids of Deaf Adults (hørende barn av døve)
    Å vokse opp som barn av døve foreldre, er å stå med en fot i to forskjellige verdener. Kodaer og Codaer kalles også «de hørende døve». En annen, beslektet gruppe er SODA – Siblings of Deaf Adults (hørende søsken av døve).

Oslo Døveforening ble stiftet 17. november 1878 og er Norges eldste forening av funksjonshemmede. 18. mai 1918 gikk døveforeningene sammen om å stifte Norges Døveforbund (NDF). I 2013 var det 23 døveforeninger tilknyttet Norges Døveforbund med 2149 medlemmer. Norges Døveforbund regner med at det er cirka 5000 døve i Norge. I 2015 var det 2350 brukere av tolketjenesten i Norge.