Tegnspråkets historie

Røttene til tegnspråket slik vi kjenner det i dag, går tilbake til Paris på 1700-tallet. I 1759 møtte den franske abbeden Charles-Michel de l’Épée (1712–1789) ved en tilfeldighet to døve tvillingsøstre som sto uten lærer etter at den lokale presten Vanin var død. De l’Épée påtok seg å videreføre opplæringen, men forkastet snart Vanins metode med å bruke bilder. Som alternativ prøvde han en talemetode, men også det med nedslående resultat. Samtidig la han merke til at søstrene i lek og i andre aktiviteter kommuniserte med pantomime og gester. Dette ga de l’Épée idéen om å ta i bruk de naturlige tegnene som døve i Paris brukte seg imellom, og i tillegg konstruerte han sine egne. Målet var – ved hjelp av tegnspråk – å lære skriftspråket. Dette ville gi tilgang til Bibelen og mulighet for å bli konfirmert. I 1760 åpnet de l’Épée verdens første døveskole i Paris, finansiert av ham selv, noe som i årene som fulgte gradvis førte ham ut i fattigdom.

Hvor gammelt er tegnspråket? De l’Épée kalles ofte “tegnspråkets far”, men ettersom tegnspråket allerede var i bruk blant døve i Paris, ville det kanskje være riktigere å si «tegnspråkets oppdager». Og fra så tidlig som i 1666 fins det en dagboknedtegnelse fra London der en døv mann ble observert i samtale med en politiker ved hjelp av tegn. De første beretninger om undervisning av døve stammer fra spanske adelsfamilier rundt 1550, selv om lite er kjent om språket som ble brukt. Og ved den tredje eldste døveskolen i USA som ble åpnet i 1820, hendte det at barn ble innskrevet med navnetegn, noe som kunne tyde på at de hadde med seg et visst tegnspråk hjemmefra. Alt i alt er det derfor all grunn til å tro at det fantes tegnspråk også før de første døveskolene ble etablert. Dette underbygges også av moderne forskning i tegnspråkgeografi. Men det var med døveskolene at grunnlaget ble lagt for tegnspråket som døvesamfunnets språk – og ikke bare som et hjemmespråk eller landsbyspråk.

De l’Épée må uten tvil regnes som “døveskolenes far”. Hans metode – den tospråklige, der tegnspråk ble kombinert med skriftspråk – ble i samtiden også kalt den “franske” eller manuelle metode, i motsetning til talemetoden eller den orale metode, i samtiden også kalte den “tyske” metode etter Samuel Heinicke (1727–1790) som mente at døve måtte lære talespråk.

Kampen mellom tegnspråket og den orale metoden var heftig og har rast helt inntil vår tid, senest i kjølvannet av det første cochleaimplantatet som kom i 1978. Men, i de første hundre årene etter de l’Épées oppdagelse fikk tegnspråket en veldig utbredelse. Blomstringstiden kulminerte i 1880 med beslutningen på Den internasjonale døvelærerkongressen i Milano om at det talte ordet var tegnet overlegent. Resultatet ble nærmere hundre års neglisjering, forbud og undertrykkelse av tegnspråket. Likevel overlevde tegnspråket i døvesamfunnene og blant døve elever – i fritiden, på lekeplassen og i internatene. I Norge var det først da Norges Døveforbund begynte å arrangere tegnspråkkurs på slutten av 1960-tallet at tegnspråket på ny begynte å få en viss aksept, og det var først på 1970-tallet at tegnspråket igjen ble tatt i bruk i undervisningen av døve. Langsomt ble tegnspråk undervisningsspråket i en tospråklig døveundervisning. I 2009 anerkjente Stortinget norsk tegnspråk som et fullverdig språk og besluttet at det overordnede ansvaret for tegnspråket skal bli forankret i lovverket.