Retten til å kommunisere

Til alle tider og i alle samfunn har det vært mennesker som lever med døvhet, døvblindhet og hørselshemning. Kunnskapene om og holdningene til dette har variert meget opp gjennom historien. Konsekvensene har vært undertrykkelse og diskriminering. Døve, døvblinde og hørselshemmede har blitt avskåret fra informasjon og kommunikasjon, isolert og utestengt fra samvær med andre mennesker. Selv i vår tid, med retten til menings- og ytringsfrihet anerkjent som en grunnleggende menneskerettighet, tas retten til å kommunisere ofte for gitt. Først i 2006, med FNs Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, ble retten til å kommunisere anerkjent. Gjennom konvensjonens artikkel 21 ble alle land pålagt å sikre “retten til ytringsfrihet og meningsfrihet, herunder frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, på lik linje med andre, og ved alle former for kommunikasjon etter eget valg”.