Fem voksne mennesker som sitter rundt etter bord (Foto: colourbox.com)

Hørselshemmede bruker i liten grad kommunikasjonshjelpemidler i jobb

Morten Flatebo Arbeid og utdanning, Hørsel

Slike hjelpemidler brukes først og fremst av de som har redusert arbeidsdeltakelse eller høy grad av slitasje. Et potensielt underforbruk av hjelpemidler og annen tilrettelegging kan øke risikoen for utmattelse blant arbeidstakere med nedsatt hørsel. Mye tyder på at det er lite oppmerksomhet rundt forebygging av utmattelse for hørselshemmede arbeidstakere og at tjenestetilbudet til gruppa ikke er godt nok kjent.

En analyse gjennomført av Elisabeth V. Svinndal, ph.d., Styringsenheten for NAV Hjelpemidler og tilrettelegging og Chris Jensen, ph.d., Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering (AiR)

Introduksjon

Hørselstap og tilpassing av kommunikasjonen

Nedsatt hørsel er en kommunikasjonsutfordring som gir økt risiko for utmattelse og kan derfor være en risiko for frafall fra arbeidslivet. Samtidig er hørseltap en tilstand som er lite synlig for omgivelsene, og mange med ervervet hørselstap bruker lang tid på å innse at de har fått nedsatt hørsel og akseptere situasjonen (Engelund, 2006; Wänström et al., 2014). Dette kan være årsaker til at belastningen ved nedsatt hørsel ofte får lite oppmerksomhet på en arbeidsplass, sammen med manglende erkjennelse av hvilken belastning nedsatt hørsel kan innebære hos både personen med hørselstap og hos omgivelsene.

Dagens arbeidsliv stiller ofte høye krav til kommunikasjon. Kommunikasjonsutfordringene ved nedsatt hørsel fører ofte til et behov for tilpassinger i situasjoner som innebærer muntlig samhandling. Tilpassingene innebærer gjerne endringer av kommunikasjonsvaner mellom partene, og bruk av hjelpemidler kan være et middel for å gjøre samtaler mer tilgjengelige. Kommunikasjonshjelpemidler kan være mikrofoner, for eksempel håndholdte eller bordmikrofoner, som gjerne brukes når høreapparater ikke gir tilstrekkelig forsterkning. Likevel er det mange med nedsatt hørsel som kvier seg for å iverksette tiltak som trekker oppmerksomhet mot hørselstapet (Baldridge & Swift, 2013; Baldridge & Veiga, 2006).

Tjenestetilbudet til personer med nedsatt hørsel i yrkesaktiv alder er i stor grad rettet mot hørselskompenserende tiltak som høreapparater og andre tekniske hjelpemidler. Høreapparater finansieres av NAV og tilpasses av spesialisthelsetjenesten. Alle som har fått påvist et hørselstap, kan få dekket høreapparat opp til kr. 6.040 per stykk (nav.no per 28.01.19). Andre hørselshjelpemidler finansieres også av NAV og distribueres gjennom NAVs hjelpemiddelsentraler. I tillegg til hørselskompenserende tiltak kan det være hensiktsmessig for arbeidstakere med nedsatt hørsel å ha tilretteleggingstiltak som begrenser slitasjen deres hørselssituasjon kan lede til. Slike tiltak står arbeidstaker og arbeidsgiver selv ansvarlig for å utarbeide og gjennomføre.

Forekomst av tilrettelegging blant yrkesaktive med nedsatt hørsel

I en spørreundersøkelse blant hørselshemmede i yrkesaktiv alder som var medlemmer i Hørselshemmedes Landsforbund, fant man at deltakerne i høy grad var brukere av høreapparater (92%), mens få brukte kommunikasjonshjelpemidler (18.9%) (Svinndal, Solheim, Rise, & Jensen, 2018). Forekomsten av hørselsrelatert tilrettelegging var på 23.5% blant de yrkesaktive og økte med økt grad av hørselstap (Svinndal, Solheim, et al., 2018). Samtidig var det en høy andel (30.7%) av de som ikke hadde slik tilrettelegging som mente de hadde behov for det, og behovet var økende med økt grad av hørselstap (Svinndal, Solheim, et al., 2018). Disse tallene tyder på at det er et relativt stort udekket behov for hørselsrelatert tilrettelegging og et underforbruk av kommunikasjonshjelpemidler. Denne situasjonen er i så fall uheldig siden studier har funnet at arbeidstakere med nedsatt hørsel har en økt risiko for utmattelse/fatigue (Kramer, Kapteyn, & Houtgast, 2006; Nachtegaal et al., 2009; Svinndal, Solheim, et al., 2018), som må forventes å påvirke arbeidshverdag og trivsel.

Det er nærliggende å tro at en tilrettelagt arbeidsplass og bruk av kommunikasjonshjelpemidler gir en mindre krevende arbeidshverdag og følgelig en lavere grad av belastning. Hørselshjelpemidler ble vurdert som nyttige i en studie blant svenske arbeidstakere, men samtidig var hjelpemidlene ikke tilstrekkelige som arbeidsplasstilrettelegging (Bjarnason, 2011). Målsettingen med denne artikkelen var å se om brukere av kommunikasjonshjelpemidler opplever ulik grad av belastning og arbeidsdeltakelse enn de som ikke bruker slike tiltak.

Metode

I 2015/2016 ble det gjennomført en spørreundersøkelse som ledd i et doktorgradsarbeid i tilknytning til Nasjonal kompetansetjeneste for arbeidsrettet rehabilitering (Svinndal, 2018). Undersøkelsen ble sendt til medlemmer av Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) som var i yrkesaktiv alder (18-67 år). Det nettbaserte spørreskjemaet ble besvart av 3330 personer, som tilsvarte en svarprosent på 35.6%. Spørreskjemaet inneholdt spørsmål om deltakelse i arbeidslivet, hørselssituasjon og fungering. Resultatene av undersøkelsen ble publisert i 2018 (Svinndal, Solheim, et al., 2018), og resultatene under består av videre analyser av det samme materialet.

Gradering av hørselstap er basert på selvrapportering ved hjelp av Verdens Helseorganisasjons inndeling og inkluderer en forklarende tekst for hvordan de ulike kategoriene av hørselstap skal forstås.

Som mål på fungering er det brukt fire forskjellige validerte instrumenter:

  1. Konsekvenser av og begrensninger på grunn av hørselstap er målt ved hjelp av The Hearing Disability and Handicap Scale (Helvik, Thürmer, Jacobsen, Bratt, & Hallberg, 2007), som består av 20 spørsmål og skåres på en skala fra 20 til 80, hvor høy skåre innebærer høy grad av belastning.
  2. Slitenhet/utmattelse er målt ved hjelp av Chalder’s Fatigue scale (Chalder et al., 1993), som består av 11 spørsmål og skåres på en skala fra 0 til 30, hvor høy skåre innebærer høy grad av utmattelse.
  3. Arbeidsevne ble målt ved hjelp av et spørsmål fra Workability Index (Ahlstrom, Grimby-Ekman, Hagberg, & Dellve, 2010; Tuomi, Ilmarinen, Jahkola, Katajarinne, & Tulkki, 1998), som skåres fra 0 til 10, hvor høy skåre innebærer god arbeidsevne.
  4. Selvopplevd arbeidskapasitet og fungering i jobb ble målt ved hjelp av Work Role Functioning Questionnaire (Abma, van der Klink, & Bultmann, 2013; Johansen et al., 2018), som består av 27 spørsmål og skåres fra 0 til 100. Høy skåre indikerer god fungering.

Resultater

Det var en jevn fordeling mellom kvinner og menn i svarmaterialet, og deltakerne var jevnt geografisk fordelt i landet. Til sammen 606 personer (18.9%) oppga at de brukte kommunikasjonshjelpemidler.

Hørselstap og bruk av kommunikasjonshjelpemidler

Tabell 1 beskriver fordelingen av gruppa som bruker slike hjelpemidler og de som ikke bruker det med tanke på kjønn, alder og hørselstap.

Tabell 1 - Bruk av kommunikasjonshjelpemidler i henhold til kjønn alder og hørselstap
Tabell 1: Bruk av kommunikasjonshjelpemidler i henhold til kjønn, alder og hørselstap

Tabell 1 viser at kvinner bruker kommunikasjonshjelpemidler oftere enn menn, og at bruken av slike hjelpemidler går ned med økende alder.

Bruk av kommunikasjonshjelpemidler var stigende ved økt grad av hørselstap, og nesten halvparten av de med store tap brukte slike hjelpemidler. Det var også en høyere forekomst av kommunikasjonshjelpemidler blant deltakere som hadde hatt hørselstap i mer enn ti år sammenlignet med de som hadde hatt hørselstap kortere enn ti år, mens de som hadde medfødte tap hadde den høyeste forekomsten.

Arbeidslivstilknytning

Tabell 2 viser variasjonen i arbeidslivstilknytning blant deltakere som benyttet kommunikasjonshjelpemidler i forhold til de som ikke bruker slike hjelpemidler.

Tabell 2 - Bruk av kommunikasjonshjelpemidler og arbeidslivstilknytning
Tabell 2: Bruk av kommunikasjonshjelpemidler og arbeidslivstilknytning

Utdanningsnivå har ikke signifikant betydning for om man bruker kommunikasjonshjelpemidler eller ikke. Derimot viser tallene at bruken av slike hjelpemidler er hyppigst blant de som ikke er i jobb. Blant sysselsatte bruker personer som jobber deltid kommunikasjonshjelpemidler hyppigere enn de som jobber heltid. Bruk av kommunikasjonshjelpemidler var også vanligere blant deltakere som jobbet i offentlig sektor, mens hva slags type stilling man hadde ikke spilte noen rolle for om man brukte slike hjelpemidler.

Brukerne av kommunikasjonshjelpemidler hadde litt høyere langtidssykefravær (>7 uker) siste 12 måneder enn de som ikke brukte kommunikasjonshjelpemidler. Samtidig hadde hjelpemiddelbrukerne en betydelig høyere forekomst av tilrettelegging på arbeidsplassen med tanke på hørselstapet enn ikke-brukerne, og de hadde også en betydelig høyere andel som sa de hadde behov for slik tilrettelegging uten å ha det. Av deltakere som ikke brukte kommunikasjonshjelpemidler, hadde 50.0% kjennskap til hjelpemiddelsentralens tjenester, mens 26.5% hadde benyttet seg av deres tjenester.

Fungering i arbeid

Som mål på fungering i arbeid er det brukt fire forskjellige validerte instrumenter. Tabell 3 viser hvordan de som brukte kommunikasjonshjelpemidler skåret på arbeidsevne, fungering i jobb, konsekvenser av hørselstap og utmattelse sammenlignet med de som ikke brukte slike hjelpemidler.

Tabell 3 - Gjennomsnittsskårer for mål på fungering i arbeid hos brukere og ikke-brukere av kommunikasjonshjelpemidler
Tabell 3: Gjennomsnittsskårer for mål på fungering i arbeid hos brukere og ikke-brukere av kommunikasjonshjelpemidler

Brukerne av kommunikasjonshjelpemidler skåret lavere på de to målene på fungering i arbeid og høyere på konsekvenser av hørselstapet og utmattelse (fatigue) enn det ikke-brukerne gjorde. Gruppeforskjellene i gjennomsnittsskårer viste en sterk statistisk signifikans.

Den samme tendensen ble funnet i logistiske regresjonsanalyser hvor de fire målene fra tabell 3 ble delt i høye og lave skårer. Brukerne av kommunikasjonshjelpemidler hadde økt sannsynlighet for å skåre lavt på arbeidsevne og fungering i arbeid. De hadde også en økt sannsynlighet for å skåre høyt på konsekvenser av og begrensninger ved hørselstapet og høyt på utmattelse sammenlignet med ikke-brukerne. Analysene er justert for grad og varighet av hørselstap og andre faktorer som potensielt kunne være forklaringer på resultatene.

Tabell 4: Sammenheng mellom fungering og bruk av kommunikasjonsutstyr
Tabell 4: Sammenheng mellom fungering og bruk av kommunikasjonsutstyr. Odds ratio for dårlig utfall når brukere av kommunikasjonsutstyr sammenlignes med ikke-brukere.

Oppsummering og diskusjon

Analysene over viser at bruk av kommunikasjonshjelpemidler var vanligere blant kvinner enn blant menn og at bruken var synkende med økt alder. Bruken økte med økt grad av hørselstap og var vanligst blant de med medfødte tap eller hørselstap som hadde vart lenger enn ti år. Brukerne av kommunikasjonshjelpemidler hadde en lavere arbeidsdeltakelse enn de som ikke brukte slike hjelpemidler. De var sjeldnere i jobb, og de som var i jobb, jobbet oftere deltid. Brukere av kommunikasjonshjelpemidler som var yrkesaktive hadde oftere tilrettelagt arbeidsplass. Samtidig hadde de et mye større udekket behov for slik tilrettelegging sammenlignet med ikke-brukerne. Brukerne av kommunikasjonshjelpemidler skåret også lavere på fungering i arbeid og høyere på slitasje enn det ikke-brukerne gjorde.

Det er ikke kjent hvor lenge brukerne hadde hatt slike hjelpemidler, men lavere deltakelse i arbeidslivet blant brukerne av kommunikasjonshjelpemidler og større slitasje og lavere fungering sammenlignet med ikke-brukerne antyder at personer med nedsatt hørsel ikke tar i bruk kommunikasjonshjelpemidler i en tidlig fase av hørselstap, selv når hørselstapet er stort. Først når konsekvensene av hørseltapet blir for store, tas hjelpemidler i bruk. At de med medfødte hørselstap oftere er brukere av kommunikasjonshjelpemidler, kan bety at erfaring gir bedre kjennskap til tjenesteapparatet og kanskje også større trygghet. Det er i denne type studie allikevel usikkert å uttale seg om årsak og virkning.

Forholdet mellom kunnskap, slitasje og tilrettelegging

Nedsatt hørsel kan gi utfordringer med å oppfatte tale i en del situasjoner uavhengig av graden av hørselstapet og til tross for bruk av høreapparater. Det er derfor nærliggende å tro at det er et underforbruk av kommunikasjonshjelpemidler blant deltakerne i denne studien, særlig blant de med moderate og store hørselstap. Når så mange som 3 av 10 av de som ikke har tilrettelegging på arbeidsplassen har behov for det, vil trolig mange av disse kunne ha glede av kommunikasjonshjelpemidler i sin arbeidshverdag.

Intervjuer med personer med nedsatt hørsel har vist at mange gikk lenge fra tidspunktet de hadde blitt diagnostisert med hørselstap til de fikk kjennskap til tjenester og muligheter rettet mot kompensering for konsekvenser av hørselstapet (Svinndal, Jensen, & Rise, 2018). Et langt forløp fram mot gode, varige løsninger i arbeidssituasjonen økte risikoen for høy grad av slitasje. Det er nærliggende å tro at høy grad av slitasje vil øke faren for frafall fra arbeidslivet.

Tidligere studier har vist at det kan være vanskelig å be om tilretteleggingstiltak i forbindelse med nedsatt funksjonsevne (Baldridge & Swift, 2013; Baldridge & Veiga, 2006). Ulike studier har også vist at personer med nedsatt hørsel kan bruke lang tid på å akseptere at de har fått et hørselstap (Engelund, 2006; Wänström et al., 2014) og enda lenger tid på å erkjenne at hørseltapet kan ha en negativ effekt på helsa (Svinndal, Jensen, et al., 2018). Manglende kunnskap om mulige konsekvenser av hørselstap og om tjenestetilbud tenderte mot å forlenge erkjennelsesprosessen. Halvparten av ikke-brukerne av kommunikasjonshjelpemidler i denne undersøkelsen kjente ikke til hjelpemiddelsentralenes tjenester. En slik situasjon kan bidra til at man ikke kommer i gang med hensiktsmessige tiltak tidlig nok.

Når vi i disse analysene finner at de som brukte kommunikasjonshjelpemidler var mer slitne og opplevde dårligere fungering enn ikke-brukerne, kan det være et tegn på at man venter med slike tiltak i det lengste. Det kan skyldes manglende kunnskap om mulighetene, og det kan skyldes barrierer mot å ta dem i bruk. Skal hjelpemidler få en større plass i arbeidshverdagen og senke slitasjen ved muntlig kommunikasjon, må informasjon om tilbudet være lett tilgjengelig.  Når mange synes det er vanskelig å be om tiltak for å kompensere for nedsatt funksjonsevne, vil det kunne være hensiktsmessig at arbeidstakerne får bistand i prosessen. Leder og kolleger kan involveres sammen med mer støtte og kompetanse fra fagfolk som kjenner problemstillingene.

Konklusjon

Kommunikasjonshjelpemidler spilte ofte en liten rolle for arbeidstakere med nedsatt hørsel i deres arbeidshverdag. Slike hjelpemidler ble fortrinnsvis brukt av de som hadde lavest deltakelse i arbeidslivet og de som hadde de største utfordringene. Mange av de som ikke brukte kommunikasjonshjelpemidler kjente ikke til hjelpemiddelsentralene og hadde dermed ikke tilgang til utlånsmuligheten derfra. Kommunikasjonshjelpemidler kan være et viktig bidrag til mindre slitsom kommunikasjon i arbeidslivet, særlig i kombinasjon med andre tilretteleggingstiltak. Derfor trenger vi tiltak som øker bevisstheten om nedsatt hørsel som risikofaktor for utmattelse samt tiltak som senker terskelen for å etterspørre hjelpemidler og tilrettelegging generelt. Da kan vi bidra til å forebygge slitasje og utmattelse.


Referanser

  • Abma, F. I., van der Klink, J. J., & Bultmann, U. (2013). The work role functioning questionnaire 2.0 (Dutch version): examination of its reliability, validity and responsiveness in the general working population. J Occup Rehabil, 23(1), 135-147. doi:10.1007/s10926-012-9379-8
  • Ahlstrom, L., Grimby-Ekman, A., Hagberg, M., & Dellve, L. (2010). The work ability index and single-item question: associations with sick leave, symptoms, and health – a prospective study of women on long-term sick leave. Scandinavian Journal of Work, Environment and Health, 36(5), 404-412. doi:10.5271/sjweh.2917
  • Baldridge, D. C., & Swift, M. L. (2013). Withholding Requests for Disability Accommodation: The Role of Individual Differences and Disability Attributes. Journal of Management, 39(3), 743-762. doi:10.1177/0149206310396375
  • Baldridge, D. C., & Veiga, J. F. (2006). The impact of anticipated social consequences on recurring disability accommodation requestst. Journal of Management, 32(1), 158-179. doi:10.1177/0149206305277800
  • Bjarnason, S. (2011). «Jobbet är kommunikation». Om användning av arbetshjälpmedel för personer med hörselnedsättning., Ôrebro universitet,
  • Chalder, T., Berelowitz, G., Pawlikowska, T., Watts, L., Wessely, S., Wright, D., & Wallace, E. P. (1993). Development of a Fatigue Scale. Journal of Psychosomatic Research, 37(2), 147-153.
  • Engelund, G. (2006). «Time for hearing» – recognising process for the individual. A grounded theory. University of Copenhagen & Oticon Research Centre,
  • Helvik, A.-S., Thürmer, H., Jacobsen, G. W., Bratt, M., & Hallberg, L. R. M. (2007). Psychometrical Evaluation of the Hearing Disability and Handicap Scale. Scandinavian Journal of Disability Research, 9(2), 112-124. doi:10.1080/15017410701352635
  • Johansen, T., Lund, T., Jensen, C., Momsen, A.-M., Eftedal, M., Øyeflaten, I., . . . Labriola, M. (2018). Cross-cultural adaptation of the Work Role Functioning Questionnaire 2.0 to Norwegian and Danish. Work: A Journal of Prevention, Assessment & Rehabilitation. doi:10.3233/WOR-182705
  • Kramer, S. E., Kapteyn, T. S., & Houtgast, T. (2006). Occupational performance: comparing normally-hearing and hearing-impaired employees using the Amsterdam Checklist for Hearing and Work. International Journal of Audiology, 45(9), 503-512. doi:10.1080/14992020600754583
  • Nachtegaal, J., Kuik, D. J., Anema, J. R., Goverts, S. T., Festen, J. M., & Kramer, S. E. (2009). Hearing status, need for recovery after work, and psychosocial work characteristics: results from an internet-based national survey on hearing. International Journal of Audiology, 48(10), 684-691.
  • Svinndal, E. V. (2018). Hearing loss and work participation in Norway. (Doctoral theses), Norwegian University of Science and Technology, Trondheim. (2018:401)
  • Svinndal, E. V., Jensen, C., & Rise, M. B. (2018). Working life trajectories with hearing impairment. Disability and Rehabilitation, 1-11. doi:10.1080/09638288.2018.1495273
  • Svinndal, E. V., Solheim, J., Rise, M. B., & Jensen, C. (2018). Hearing loss and work participation: a cross-sectional study in Norway. International Journal of Audiology, 1-11. doi:10.1080/14992027.2018.1464216
  • Tuomi, K., Ilmarinen, J. E., Jahkola, A., Katajarinne, L., & Tulkki, A. (1998). Work Ability Index. Retrieved from
  • Wänström, G., Öberg, M., Rydberg, E., Lunner, T., Laplante-Lévesque, A., & Andersson, G. (2014). The psychological process from avoidance to acceptance in adults with acquired hearing impairment. Hearing, Balance and Communication, 12(1), 27-35. doi:10.3109/21695717.2013.875243